The six channel piece In Vitro (realized at Notam in August 2001), is a series of variations over a chord sequence in some kind of just intonation. Its sonic universe is entirely synthetic, uncontaminated by real world sounds. Somewhere there exists a 5.1 version too.
We need to know how to boil our own glass,
in order to be able to look through it; to see through it.
In Vitro can be downloaded as a stereo mp3 file from SONUS, where you may search for "In Vitro" or Holopainen.
Blant de norske stykkene bet jeg meg merke i Risto Holopainens In Vitro hvor lydene er ubeskjemmet syntetiske (riktignok med assosiasjoner til en alarmlyd og ja, jeg må innrømme at jeg umiddelbart måtte forsikre meg om at det ikke var min mobil som ringte) og det plasserer seg således på den andre siden av Smalley i den sedvanlige historiske todelingen innenfor elektroakustisk musikk: På den ene siden den konkrete musikken som tar utgangspunkt i opptak av et eller annet funnet lydmateriale, og på den andre den syntetiske som baserer seg på lyder som er bygd opp fra grunnen ut fra matematiske formler for svingninger i en computer, eller som man f. eks gjorde i den førdigitale tidsalder: overlagret en haug med opptak av små pip fra sinusgeneratorer til mer eller mindre komplekse lydobjekter.
En liten nostalgisk stenk fra forne tider kan fornemmes i Holopainens stykke, men vel så påtagelig er hvordan stykket i så betydelig grad er komponert i ordets beste og mest gammeldagse forstand. Jeg mener å høre et høyt refleksjonsnivå omkring rytmikk, harmonikk og musikalsk setningsbygning som selvsagt er like uunngåelige elementer i den elektroakustiske musikken som i instrumental musikk. In Vitro er rett og slett et stykke som evner å definere et avgrenset område for sin musikalske diskurs, og innenfor dette er det rom for stadige overraskelser og endog humoristiske situasjoner.
Trond Reinholdtsen, Morgenbladet 23-29 november 2001